Når du tror du har hørt noe, la oss si et dikt.
Du hører et dikt, kanskje litt lavt og utydelig, men det var noe ved dette diktet som fikk deg til å tenke og -kanskje- til og med drømme?
Uansett; de påfølgende dagene, ukene og -noen ganger- årene sier du dette diktet stille for deg selv. Du synes det er så fint, at det betyr noe for deg.
Du skriver ned ordene og føler du har funnet meningen med livet!
Hva så når du nok en gang leser diktet, slik det var den gangen du først oppdaget det, og du ikke kjenner igjen et eneste ord?
Er det da du som har diktet?
(- er det djevelen?)
Jeg føler meg skikkelig merkelig innvendig. =/